when planning

Vi planlegger ferie. S liker ikke å planlegge, så hun vil helst at vi skal bestemme oss dagen før avreise, men det har en tendens til å gå kraftig utover lommeboken, så i år skal vi planlegge. Vi planla i april, vi planla i mai, vi planla i juni, og enda har vi ingen faste planer… Det ser ut som om det blir samme tralten i år som tidligere, vi kaster oss på akkurat det vi føler for. Kanskje det er siste gangen på lenge? Jeg håper jo det (lille frø).

Vi har i hvert fall bestemt oss for å starte ferien med en seiltur, og setter til havs lørdag kveld. Jeg gleder meg til bølgeskvulp, grilling og saltvann i håret.

Nå er det tre dager på kontoret, medregnet i dag, og så er det fire uker fri – og de skal nytes, uansett hva vi ender opp med å fylle dem med.

Frøet

«Maria, jeg tror det er et kryss…» Jeg ser på henne at hun ikke tør å tro på det hun ser. Jeg vet at hun ikke har turt å tro, og jeg vet at hun har vært livredd for at jeg skal tro, for da vil skuffelsen bli enda større. Men å håpe, det har vi gjort. I to år har vi ventet, håpet og drømt. Nå vet vi at det går an. Uansett hva som skjer videre, så vet vi at det er mulig. Jeg tør fortsatt ikke helt å tro på det, men jeg håper, jeg håper så inderlig at det er vår tur nå.

Jeg ligger bare her og gror
og drikker vann og spiser jord.
Her er så varmt og mørkt og vått.
Her er så fredelig og godt.

I natt kom regnet lett på tå
og banket ganske sakte på.
Det hvisket til meg: Lille bror,
en vakker dag blir du så stor

at du kan løfte taket vekk.
Og i en bitteliten sprekk
vil hele verden åpne seg
og sola smile ned til deg.

Frøet av Inger Hagerup